Om latter, hva den betyr og hva den gjør med oss.

Robert R. Provine rakk før han døde i 2019 å få ferdig boken «Laughter – A Scientific Investigation». Det var bra for oss som ikke helt forstår oss på latter og hva den gjør med oss.

Robert R. Provine døde i 2019 bare 76 år gammel. Ingen alder for en mann som forsket i temaer som «En latter forlenger livet». Før det rakk han heldigvis å ferdigstille boken «Laughter – A Scientific Investigation» som er en vitenskapelig undersøkelse av latteren både historisk og ethologisk. Det siste er en biologisk orientert vitenskapelig disiplin. Provine var professor med doktorgrad i psykologi. Han var knyttet til UMBC, University of Maryland, Baltimore County, USA.

Latter rangeres høyt som naturfenomen. Provines studie av latter var i utgangspunktet inspirert av ethologiske studier av dyrs kallesignaler og fuglers sang. Provine konkluderte tidlig i sitt arbeid med at latter rangeres høyt som naturfenomen. Målt på frekvens, amplitude (forskjellen mellom høy og lav frekvens på lyden som skapes), som spesielt fremtredende fenomen med sosiale, psykologiske og fysiologiske konsekvenser og med innvirkning på våre liv. Han ville at boken han arbeidet med skulle bli en slags områdeguide til studiet av latter, med tips om hvor man kan observere latter, og hva latter betyr og innebærer.

Latter har en smilende og en ydmykende side. I en innledende oppsummering skriver han, og argumenterer for, at latter er instinktiv atferd programmert av våre gener, ikke av det muntlige språkfelleskapet der vi er vokst opp. Latter har en tosidig harlekinaktig karakter, en «smilende» som forener oss i en felles latter og en «mørk side» der man ydmyker den eller de man ler av. Han hevder at kvinner ler mer til menn enn menn til kvinner og at talere ler oftere enn sitt publikum. Latter kan studeres i barer, dyrehager, i teatersaler, ved klassegjenforeninger og i nevrologiske klinikker bare for å ha introdusert noen aktuelle arenaer.

Både Platon og Freud med flere har hatt synspunkter på latterens betydning. Provine presenterer også en kort historisk, filosofisk og teoretisk tilnærming til latter. Her viser han til Platon (427-348 f.v.t.) som var bekymret for latterens uheldige påvirkning av det tidlige greske demokratiet. Han tenkte på latterliggjøringens effekt på velmenende forslagsstillere. Aristoteles (384-322 f.v.t.) mente den forløsende latter var et gode, men han så også uheldige effekter av latterliggjøring. Thomas Hobbes (1588-1679) hadde en oppfatning av latter som virkemiddel for den eminente som kunne le av egne tidligere dumheter eller andres uklokskap og dumheter i samtiden. Immanuel Kant (1724-1804) så på latter som et uttrykk som kunne løfte et menneske etter en strandet forventning eller som kunne brukes av det samme menneske for å slippe unna «det vanskelige». Arthur Schopenhauer (1788-1860) betraktet latter som noe som oppsto når man oppfattet mismatch mellom psykisk persepsjon og abstrakt representasjon av ting, personer og handlinger. Sigmund Freud (1856-1939) var opptatt av morsomheter og relasjonene til det underbevisste. Humor kunne gi glede fordi det sparer en for å bruke energi på vanskelige følelser. Alt dette litt fritt oversatt og bare fra innledningen av Provines bok.

Oppfordringen fra Provine er klar. Gå ut. Gjør latterstudier som et bidrag til din egenutvikling i retning av å forstå deg selv og andre bedre. Og del gjerne dine erfaringer her.